Frankrike Er et av de landene vi tror vi kjenner til. Denne antagelsen er delvis det som skjuler så mange av hennes mer hemmelige steder fra invasjon. Og når jeg sier Vi, mener jeg Ikke Bare Vi Britiske. Franskmennene, når de planlegger sine lange og hyppige ferier, har en tendens til å holde seg til de velkjente øksene av glede: Alpene for deres ski, Bretagne eller Normandie for sine spa, Provence for sine lange lunsjer ved bassenget . . .
Dette er alle hjørner godt betjent av den franske statens praktfulle infrastruktur, men det er andre steder, de fleste av DEM utenfor banket spor AV TGV og autoroutes – og hvor jeg bor I cé fjellene er en av dem.
En del av meg lurer fortsatt på hvorfor jeg, i en alder av 43 år, plutselig bestemte meg for å rykke opp fra et komfortabelt liv i Sentrum Av Paris og flytte til En Del Av Frankrike så vill og så fjern at selv mine best utdannede Parisiske venner, som ikke hadde problemer med å rive av de obskureste hovedstedene, ikke klarte å finne den på kartet. De visste At Lozè, den delen Av Cé der jeg heretter skulle betale skattene mine, var den mest tynt befolkede dé i Frankrike. Og de visste at c@venols-de fåmælte, tungt forsvarte bønder som har i Raymond Depardons fasjonable og heller nedlatende dokumentar om landlige Frankrike, La vie moderne – er for det Meste Protestantiske. For den franske, en nasjon av bortfalt Katolske glede-søkere, ordet Protestantiske fremkaller hardt arbeid, nøysomhet og munterhet. Det er derfor av liten overraskelse for meg at, to år på, ingen av Mine Parisiske venner har betalt et besøk.
For Parisere Er Cé fortsatt stedet beskrevet av Den store franske historikeren Jules Michelet fra det 19. århundre: «Cé tilbyr stein, ingenting annet enn stein, knivskarp skifer. Du føler menneskets kamp, hans stædige og utrolige arbeid i møte med naturen.»
Og det er sant at overalt hvor du går I området der jeg bor, La Vall@e Franç, ser du bevis på denne kampen. Du ser det skrevet på landskapet: i de tørre steinmurer og terrasser skåret ut av de bratte lier; i de vakre søte kastanje lunder som fortsatt marsjerer over så mange av disse terrassene; selv i mitt eget tak, laget av skifer, hver lauze nøye utvalgt og lagt som fiskeskjell i stigende rekkefølge av størrelse, fra møne til takskjegget. Michelet hadde rett: det er et sted for motgang. Protestantene I Cé Ble brutalt forfulgt av det franske Katolske monarkiet i mer enn 120 år.
I Dag er det fortsatt et sted for streng oppdrett. Den nærmeste supermarked til der jeg bor er en halv time unna på svingete veier, så hver og en av mine naboer har en grønnsakshage hugget fra sin lia; mange har bikuber på lengst delene av deres land. Alle har en tømmerhaug, vakkert stablet utenfor huset deres-målet for deres industri og deres beredskap for hva naturen kan kaste på dem.
fordi i denne delen av verden, kan naturen plutselig slå ekkel. Mesteparten av året er Klimaet Middelhavet, myknet litt om sommeren av høyden. Vintrene er relativt korte og milde, med sporadisk støv av snø på toppene. Så i begynnelsen virker alt relativt forsiktig, spesielt til En Brit som brukes til den årlige tussle med sesongjustert depresjon. Cypress og grønn eik trives på de sørvendte bakkene, og du kan finne moreler i April, kantareller i juni og cè i oktober. Først kunne jeg ikke forstå Verken Parisisk motvilje eller faktisk mine naboers seig beredskap for det verste. Men i min første høst her opplevde jeg en hryvpisode cé: når kald luft fra Atlanterhavet møter varm luft fra Middelhavet, fører til mørk sky i flere dager, apokalyptisk regn, flom, brutte broer, døde sauer, urolige barn, fretful fedre og unhinged mødre. Når det endte, og solen kom ut, jeg fant meg selv igjen i det vakreste landskapet jeg noensinne hadde sett, en befolket med personer som ga inntrykk av at de følte seg heldig å være i live, i dag, og i denne delen av verden.
Du kommer til disse åsene-som forfatterens forfatter, Robert Louis Stevenson, gjorde – for å tenke og gå. Når Du ser Ut Over Vall@e Franinoisaise fra den fantastiske crest road som Ble skåret gjennom Cevennes Av Louis XIVS drager i deres ubarmhjertige kampanje mot Protestantene, vil du se lite bevis på noen endring i landskapet siden de gangene. Ingenting, men nivåer av skogkledde åser fading på avstand med små landsbyer krøpet rundt sine dyrebare kilder og forbundet med tusenvis av stier, fortsatt tråkket av småbrukere med sine geiter. Dette er ikke et sted for folk som leter etter distraksjon eller underholdning. Det er, og har alltid vært, et sted for eksil, et sted å løpe bort til.
jeg spurte en gang en nabo av meg, som ga meg skyss til landsbyen i varebilen sin, om han fortsatt la merke til skjønnheten i landskapet han vokste opp i. Uten å ta øynene av den svingete veien smilte han.
«Nei,» sa han. «Jeg kjører over fjellet ved soloppgang hver dag, og jeg ser tåken i dalen, men jeg ser ikke på det lenger. Hvis jeg noen gang gikk bort, var det da jeg ville savne det, og jeg ville ikke kunne være uten det.»
Folk her er ikke selvtilfreds, Men de vet at de har noe verdifullt og de bærer den kunnskapen som en hemmelighet verdt å ha.
I Sitt essay Spirit Of Place sa Lawrence Durrell: «alle landskap stiller det samme spørsmålet i samme hviske: jeg ser på deg – ser Du deg selv i meg?»Det var uten tvil landskapet Til Cé som trakk meg. Hva det var som jeg så det av meg selv jeg er ikke helt sikker, men min far ble oppdratt av En Skotsk mor nær Stirling. Da vi dro på Ferie til Provence da jeg var barn, ville han snart bli lei av den frodige varmen som så fortryllet min mor, og sammen ville vi slå til de lilla åsene vi kunne se i det fjerne. De lavtliggende fjellene som du ser hvis du ser vest fra vingårdene I Rhône er en grense. Utover dem ligger et annet landskap, av forrevne åser, mosegrodde skoger, store maurer, rushing bekker og steinbroer. Disse er nær De Skotske landskapene til min fars ungdom. Hans fantasi, du kan si, og ikke min Og Likevel Renner Gardon-elven i dalen min mot Middelhavet, ikke Nordsjøen. Enkelt sagt, Det er kanskje så nært Som Frankrike kommer Til Skottland – eller så nært Som Jeg kan komme til mine røtter uten å forråde meg selv.
Lucy Wadham er forfatteren Av Frankrikes Hemmelige Liv (Faber). For å bestille en kopi for £10.99 med GRATIS UK p&p gå til theguardian.com/bookshop or call 0330 333 6847
{{topLeft}}
{{bottomLeft}}
{{topRight}}
{{bottomRight}}
{{/goalExceededMarkerPercentage}}
{{/ticker}}
{{heading}}
{{#paragraphs}}
{{.}}
{{/paragraphs}}{{highlightedText}}
- Del På Facebook
- Del På Twitter
- Del Via E-Post
- Del På LinkedIn
- Del På Pinterest
- Del På WhatsApp
- Del På Messenger