Umulighetsteorem, også kalt Arrows teorem, i statsvitenskap, avhandlingen at det generelt er umulig å vurdere det felles gode. Det ble først formulert I Social Choice And Individual Values (1951) Av Kenneth J. Arrow, som ble tildelt (Sammen Med Sir John R. Hicks) Nobelprisen I Økonomi i 1972 delvis i anerkjennelse av hans arbeid med teoremet. Som et sentralt element i rasjonell valgteori, som forsøker å forklare politisk atferd som den rasjonelle jakten på individuell egeninteresse, utgjorde umulighetsteoremet en stor utfordring for velferdsøkonomi fra det 20. århundre og til en revurdering av hvordan demokratiske beslutningsprosedyrer kommer til representative uttrykk for individers preferanser. Det har også blitt brukt til å utfordre begrepet «publikum» som en meningsfull sosial enhet.
umulighetsteoremet antar at agenter har komplette og velordnede preferanser over alle utfallene som vurderes i en kollektiv valgsituasjon. Dette krever at agenter vet om de foretrekker en i noen par mulige utfall, og det krever at agenters preferanser adlyder det logiske forholdet mellom transitivitet, noe som krever at Hvis Adams er foretrukket For Madison og Madison er foretrukket For Washington, Så Kan Washington ikke foretrekkes For Adams. Umulighetsteoremet vurderer tilfeller der tre eller flere agenter gjør et kollektivt valg fra tre eller flere alternativer i situasjoner så forskjellige som demokratisk avstemning, etablering av offentlig politikk som reflekterer sosial velferd og markedet. Teoremet er konstruert for å løse spørsmålet om det er noen matematisk prosedyre for å slå sammen individuelle preferanser som resulterer i en kollektivt rasjonell preferansebestilling av alle mulige utfall.
i tillegg til å anta at individers preferanser er rasjonelle, fastsetter teoremet at fire minimale betingelser må gjelde for beslutningsprosedyren for at resultatet skal være gyldig. Teoremet krever at enkeltpersoner får lov til å ha noen rasjonell preferanse bestilling over alternativer, at det ikke er en enkelt diktator hvis preferanse over et enkelt par alternativer holder for gruppebeslutningen, at den kollektive rangeringen over utfall forblir uendret dersom et av alternativene slutter å bli vurdert, og at en enstemmig preferanse over et par utfall innebærer en kollektiv preferanse over det paret. Disse kravene er generelt ansett som utenfor kontrovers.
teoremet beviser at, gitt disse minimale antagelsene, er det umulig å konstruere en prosedyre som resulterer i et kollektivt rasjonelt uttrykk for individuelle ønsker. Selv om det er svært teknisk i sin uttalelse, har teoremet viktige implikasjoner for filosofier om demokrati og politisk økonomi. Teoremet avviser tanken om en kollektiv demokratisk vilje, enten avledet gjennom borgerlig overveielse eller tolket av eksperter som paternalistisk bruker kunnskap om hva som er best for en befolkning. Teoremet benekter også at det kan være objektive grunnleggende behov eller universelle kriterier som enhver prosedyre for kollektiv beslutningstaking bør gjenkjenne, for eksempel minimal ernæringsstandard eller menneskerettigheter.