SPRINGFIELD — jeg elsker aviser. Og for de siste 30 årene, jeg har hatt en spesiell forelskelse med avisen salgsautomat.
Å, jeg vet det høres dumt ut, men jeg får fortsatt en spenning av å se navnet mitt eller bildet mitt stirrer ut bak glasset mens jeg går nedover gaten.
Det er en av de ikke-monetære fordelene ved å jobbe i avisbransjen.
men dessverre forsvinner disse maskinene sakte fra landskapet.
det er mange grunner til det. Men den største grunnen er økonomien i bransjen har endret seg, og folk er ikke bærer rundt nok kvartalene, David Enoch, en veteran avis sirkulasjon manager fortalte meg.
Adweek rapporterte i fjor At New York Times bare hadde 39 salgsautomater i Hele Usa-og ingen I New York. Wall Street Journal, derimot, har ingen maskiner. USA Today har også faset ut sine myntdrevne stativer, Fortalte Enoch meg.
i Stedet stoler aviser mer på nærbutikker og andre forhandlere for å selge sine produkter.
ja, jeg forstår at forretningsmodeller endres. Men hei, jeg savner fortsatt glassmelkflasker som pleide å være igjen på verandaen vår da jeg var barn. Så hvorfor kan jeg ikke lengte etter glansdagene til stålstativet på gatehjørnet?
Aviser ble designet for å se bra ut fra disse vinduene.
jeg husker da jeg var reporter i Quad-Cities og trodde jeg hadde en stor scoop, jeg ville holde meg til konkurransen fylte sine maskiner, bare for å sikre at jeg hadde slått dem.
nå, selvfølgelig, journalister overvåke konkurransen ved å besøke nettsteder.
det er sikkert mer effektivt. Men ikke så mye moro som å kjøre fra salgsautomat til salgsautomat klokka 3
Under min første avisjobb På Galveston Daily News lærte jeg hvor viktig avisautomater kunne være. Når en orkan brygget I Mexicogolfen, mannskaper ville hale alle salgsautomater i sikkerhet før stormen rammet. Og selvfølgelig, når stormen var over, ville de hale dem tilbake for å stå sentinel utenfor kafeer, spisesteder og frisørbutikker.
En gang hadde jeg skrevet en historie om en drapssak der tiltalte ble forsøkt på nytt etter at hans første rettssak endte i en mistrial.
det virker som et vitne var litt for ærlig i den første rettssaken. En aktor spurte hvorfor han var redd for tiltalte og mannen sa, » Fordi han har drept før.»
det var et sannferdig svar, men ikke noe dommeren ville at jurymedlemmene skulle høre.
følgelig oppstod en mistrial.
dagen juryens utvelgelse skulle begynne i den andre rettssaken, en historie jeg hadde skrevet dukket opp på forsiden som forklarte hvorfor mannen ble forsøkt for mord.
dommeren i saken bekymret hans jury bassenget hadde blitt forurenset.
så ble hver potensiell jurymedlem brakt inn i rettssalen alene og spurt om hva de husket å lese i avisen den morgenen.
en eldre kvinne satt på vitneboksen og ble grillet av advokatene.
avhøret av forsvarsadvokaten gikk slik:
» Frue leste Du Galveston Daily News i morges?»
» Ja.»
» Leste du en historie om at en jury ble valgt ut til en drapssak?»
» Vel, ja-men jeg leste bare den første setningen i historien.»
på dette tidspunktet snakket forsvarsadvokaten nesten, » du visste at du ble kalt i dag for jurytjeneste i en drapssak, og du så en historie på forsiden av avisen om juryutvelgelse for en drapssak, og du forventer at vi skal tro at du bare leser første setning i artikkelen? Hvordan kan det være, frue?»
kvinnen skiftet ubehagelig på vitneboksen og forklarte: «jeg kom tidlig til tinghuset og så avismaskinen ut foran. Jeg begynte å lese historien gjennom det lille vinduet i maskinen, men jeg hadde ikke et kvartal til å kjøpe papiret.»