Åpen form er et begrep laget Av Heinrich Wö I 1915 for å beskrive et karakteristisk For Barokk kunst i motsetning Til» lukket form » Av Renessansen (Wö 1915, kapittel 3). W ③lfflin tilbød forsøksvis flere alternative par av termer, spesielt «a-tektonisk» og «tektonisk» (også fri/streng og uregelmessig/vanlig), men avgjort på åpen/lukket fordi de til tross for deres uønskede tvetydighet gjør et bedre skille mellom de to stilene nettopp på grunn av deres generalitet. I en åpen form, som er karakteristisk for 17. århundre maleri, stilen «overalt peker utover seg selv og med vilje ser ubegrenset», i motsetning til den selvstendige enhet av en lukket form, der alt er » peker overalt tilbake til seg selv «(Wö Lfflin 1950, 124). Generelt domineres de lukkede komposisjonene fra det 16. århundre av vertikal og horisontal, og av opposisjonen av disse to dimensjonene. Syttende århundre malere, derimot, de-understreke disse opposisjonene slik at, selv når de er til stede, de mister sin tektoniske kraft. Diagonalen blir derimot hovedinnretningen som brukes til å negere eller skjule rektangulariteten til bildeområdet (Wö 1950, 125-126).
selv om begrepet først oppstod bare i denne boken, hadde grunnlaget For dette konseptet allerede blitt formulert Av Wö I 1888, i sin tidligere bok Renaissance und Barock (Kaletha 2004, 121, n79). Den lukkede / åpne sammenkoblingen var en av fem par motsatte kategorier for å kontrastere forskjellene mellom de to periodene. De andre var lineære og maleriske, plan og dybde, mangfold og enhet, og klarhet og uklarhet (Podro 2010).
konseptet ble snart tatt i bruk på andre felt. Selv Om Arkitekturen I Henhold Til W@lfflins oppfatning bare kunne være tektonisk og derfor «lukket» (Wö 1950, 149), fant begrepet åpenhet veien inn i arkitekturteorien innen 1932, da Helmuth Plessner holdt et foredrag om modernistisk arkitektur I Tyskland For å markere deutscher Werkbunds tjuefemårsjubileum (Plessner & 2001).
filmmediets i det vesentlige dynamiske karakter ble sett på som en i det vesentlige åpen form, i motsetning til den lukkede form av utvalgte «stillbilder» fra samme film, som kunne bli verdsatt for deres billedkomposisjon (Les 1945, 142).