Mål: Lymfeknuteinvolvering i livmorhalskreft er en indikasjon på dårlig prognose, og risikoen har en tendens til å øke i henhold til nivået av lymfeknuteinvolvering. Den spesifikke prognostiske betydningen av retrocrural lymfeknute involvering har imidlertid ikke blitt godt karakterisert på grunn av sin lille størrelse og dype plassering. Målet med denne studien var å vurdere sin prognostiske verdi.
Pasienter og metoder: totalt 217 pasienter med NYDIAGNOSTISERT STADIUM IA2-IVA livmorhalskreft (FIGO) ble inkludert i ettertid. Alle pasientene hadde gjennomgått forbehandling (18)F-fluorodeoxy-d-glukose ((18) F-FDG) PET / CT. Av disse pasientene ble 145 behandlet med samtidig kjemoradioterapi, og i denne gruppen vurderte vi forholdet mellom retrocrural lymfeknuteinvolvering og risiko for sykdomsprogresjon.
Resultater: Retrocrural lymfeknute involvering ble sett hos 7,4% av pasientene (16/217). Alle hadde affeksjon av para-aortisk lymfeknute og 56% av de 16 pasientene (9/16) hadde samtidig affeksjon av supraklavikulær lymfeknute. Hos pasientene som ble behandlet med samtidig kjemoradioterapi ble det funnet at jo høyere NIVÅ AV (18)F-FDG-positive lymfeknuter som ble oppdaget i dem, jo verre var progresjonsfri overlevelse opplevd av dem (ingen vs. bekken, bekken vs. para-aorta, para-aorta vs. retrocrural; P<0,05); det var imidlertid ingen forskjell i progresjonsutfall mellom retrocrural og supraklavikulære områder (P=NS). På multivariat cox proporsjonal fare analyse, det høyeste nivået av (18)F-FDG PET/CT-positive lymfeknuter i para-aorta , retrocrural (HR 17,05, 95% KI 5,34-54.44) og supraclavikulære områder (HR 19,56, 95% KI 7,15-53,54) var en signifikant prognostisk faktor.
Konklusjon: det høyeste nivået av lymfeknuteinnblanding i para-aorta, retrocrural, supraklavikulære områder var en signifikant prognostisk faktor for progresjon hos pasienter med livmorhalskreft som ble behandlet med samtidig kjemoradioterapi. Retrocrural lymfeknute involvering viser et lignende utfall med supraclavicular involvering, men fører til et verre utfall når det gjelder progresjon sammenlignet med para-aorta lymfeknute involvering.