… A. J. K., B. A. L., Eller D. L. D.) ved vår institusjon fra 2003 til 2011 ble gjennomgått. Bare pasienter som hadde gjennomgått BÅDE CT og MR i det berørte kneet ble først registrert i studien. Pasienter ble ekskludert hvis de viste fysisk vekst eller clo – sikker mellom CT-og MR-undersøkelser. Vi var i stand til å lokalisere totalt 62 pasienter med diagnose av patellar ustabilitet med BÅDE CT og MR-resultater tilgjengelig for gjennomgang. Tre av disse ble ekskludert, som 1 gjennomgikk kne kirurgi mellom 2 testing modaliteter, og 2 demonstrert physeal endring mellom testene. Dette førte til at totalt 59 pasienter (95%) ble inkludert i studien. Median tid som gikk mellom MR-og CT-undersøkelser av kneet var 21 dager. For begge undersøkelsestyper ble det gjort anstrengelser for å plassere kneet i full forlengelse med patellaen rettet fremover. DERMED BLE CT-og MR-skanninger oppnådd ved hjelp av følgende protokoller. Pasienten ble skannet i den bakre posisjonen med en ded – icated transmit-receive-spole med kneet forlenget og støttet av polstring i den sylindriske spolen etter behov for å sikre pasientkomfort og unngå bevegelse. Skanneprotokollen inkluderte sagittal og koronal avbildning, men bare aksial avbildning ble vurdert for formålet med denne studien. I løpet av studietilfellene ble pasientene skannet på 1,5-T ELLER 3,0-T GE MR-skannere (henholdsvis n = 34 og 25 knær) (GE Healthcare, Waukesha, Wis – consin) med aksial t2 fettmettet avbildning i alle tilfeller. På 1.5 T, bilder ble oppnådd med følgende techni-cal parametere: rask spin ekko, repetisjonstid (TR) på 3000 til 5000 millisekunder, ekkotid (TE) på 50 millisekunder, fettmetning, 3-til 4-mm tykkelse, omtrent 4-minutters skannetid, 0,5 mm hopp mellom skiver, synsfelt (FOV) på 16, 384 3 256 matrise, antall excitasjoner (NEX) på 2 og ekko toglengde (ETL) på 8 til 10. Ved 3,0 T ble bilder oppnådd med følgende tekniske parametere: rask spinn ekko, TR på 4000 til 6000 millisekunder, TE på 45 millisekunder, fettmetning, 3 mm tykkelse, omtrent 4 minutter 30 sekunders skannetid, 0 mm hopp mellom skiver, FOV av 16, 384 3 256 matrise, NEX av 2 og ETL på 10 til 12. Pasienten ble skannet i den bakre posisjonen med kneet helt forlenget. Kneet ble plassert med patella rettet anteriorly eller i liten ekstern rotasjon etter behov for komfort. Stropper ble plassert over låret og leggen for å minimere bevegelse. Skanning ble utført i spiralformet modus. Alle pasientene ble undersøkt På En 64-Detektor Rad Siemens CT-skanner (Siemens Medical Systems, Forchheim, Tyskland) ved hjelp av følgende parametere: 512 3 512 matrise, 3-til 5-mm tykkelse, ca 5 – til 10-sekunders skannetid, 0-mm hopp mellom skiver, FOV av 15, og bein kjerne. Tt-TG-avstanden ble deretter målt med BÅDE CT og MR på hver av disse 59 pasientene av 2 stipendiat-trente muskuloskeletale radiologer med henholdsvis 25 og 14 års erfaring (J. R. B. og M. S. C.). Alle målinger ble utført på en blindet måte slik at radiologene ikke var klar over pasientens identitet, detaljer om nåtid, kirurgisk inngrep eller målinger gjort av den andre radiologen. Tilfellene ble randomisert av både pasient – og undersøkelsestype (CT vs MRI) for å minimere fatigue bias og bias av repeterende måling fra en enkelt modalitet. Gitt at det var totalt 59 pasienter, 2 tester per pasient og 2 ratere, ble totalt 236 tt-TG avstander beregnet. FORDI EN tt-tg avstand på 20 mm PÅ CT ble brukt som en generell retningslinje for behovet for kirurgisk inngrep i form av tibial tubercle osteotomi( TTO), ble disse verdiene også sammenlignet med DE som ble oppnådd VED MR på pasienter som fikk EN TTO. TT – tg avstanden ble målt ved hjelp av en teknikk svært lik den Som brukes Av Schoettle et al. 16 Benete landemerker ble brukt til beregningene. Brusk landemerker ble ikke tatt i betraktning; derimot, patellarsenen ble brukt til å bistå i å bestemme sentrum av tibial tubercle. Trochlear groove plassering ble spesifisert som det dypeste punktet i trochlear groove på det nivået som de bakre kortices av femoral condyles var godt definert. Den bakre condylar linjen ble etablert tangentiell til de bakre condylar cortices. Trochlear-linjen ble etablert vinkelrett på den bakre kondylarlinjen og passerte gjennom det dypeste punktet i trochlear-sporet. Tibial tubercle plassering ble spesifisert på nivået av det mest cephalad bildet som patellar senen var helt i kontakt med tibial tubercle. Tibial tubercle ble spesielt merket i midten av senen på dette bildet. Trochlear-linjen ble overført til bildet som viser tibial tubercle-plasseringen ved HJELP AV En Ge Advantage Windows workstation (GE Healthcare). Tt-tg-avstanden ble bestemt av lengden på en linje trukket vinkelrett på trochlear-linjen og sammenføyning av tibial tubercle-stedet og trochlear-linjen (Figur 1). Interrater pålitelighet av hver avbildningsmetode (CT og MR) og avtale mellom de 2 metodene ble evaluert. Dette ble oppnådd ved å beregne 2 separate tiltak av avtalen: intraclass korrelasjonskoeffisient (ICC) 18 Og Bland-Altman 95% grensene for avtalen (LOA). 3 Begge disse tiltakene ble rapportert med tilsvarende 95% konfidensintervall (CIs). EN ICC av . 0,75 ble ansett som utmerket, 0,75 til 0,40 ble ansett som rettferdig, og \ 0,40 ble ansett som dårlig. 11 ved sammenligning av tt-tg avstander PÅ CT OG MR i undergruppeanalysen av 11 pasienter MED en tt-TG avstand av . 20 mm PÅ CT som fikk EN TTO, en parret Student t test ble brukt, og En P-verdi \ .05 ble ansett som signifikant. Gjennomsnittsalderen for pasientene som deltok i studien var 24 år (variasjonsbredde, 13-59 år). Det var totalt 24 mannlige og 30 kvinnelige pasienter, og 5 av disse pasientene viste patellar ustabilitet i begge knær (4 mannlige og 1 kvinnelige). De ustabile knærne var høyresidig hos 28 pasienter og venstresidig hos 31 pasienter. Når det gjelder operasjonsintervensjoner, gjennomgikk totalt 41 (69,4%) knær kirurgisk korreksjon for ustabilitet. Totalt ble 83 prosedyrer utført, med 28 (68%) knær som gjennomgikk flere prosedyrer på tidspunktet for indeksoperasjonen. Bare 13 (32%) pasienter gjennomgikk en enkelt prosedyre på tidspunktet for den første operasjonen (Tabell 1). Av de 59 knærne som ble studert, var gjennomsnittlig tt-TG-avstand 16,9 mm (område 8,3-25,8 mm) VED CT og 14,7 mm (område 1,5-25,1 mm) VED MR ved gjennomsnittlig måling av rater 1 med rater 2 for hver pasient for hver modalitet. Gjennomsnittlig tt-TG-avstand for rater 1 PÅ CT var 17,5 mm (område 9,0-26,5 mm) og for rater 2 var 16,3 mm (område 6,6-25 mm). Gjennomsnittlige tt-TG-avstander PÅ MR for ratere 1 og 2 var henholdsvis 14,7 mm (område 0-24, 9 mm) og 14,7 mm (område 3-25, 2 mm). NÅR MAN sammenlignet de 2 ratene med hverandre (interobserver pålitelighet), VAR ICC utmerket FOR BÅDE CT (0,777; 95% KI, 0,611-0,872) OG MR (0,843; 95% KI, 0,743-0,906). Av notatet VAR ICC mellom raters litt høyere FOR MR, noe som indikerer litt forbedret avtale med denne bildemodaliteten (Tabell 2). Bland-Altman analyse mellom raters viste en gjennomsnittlig forskjell på 1,14 mm mellom rater 1 og 2 FOR tt-TG avstand målt VED CT, med 95% LOA på 2 2,77 til 5,05 mm. Bland-Altman analyse AV TT-TG avstand målt VED MR viste en gjennomsnittlig forskjell på 0.05 mm mellom 2 raters, med 95% LOA på 2 3,3 til 3,4 mm (Figur 2 Og Tabell 3). NÅR MAN sammenlignet de 2 avbildningsmodalitetene med hverandre (CT vs MR) innen ratere, VAR ICC FOR CT versus MR bare rettferdig for hver av de 2 raterne (rater 1: 0,532; 95% KI, 0,187-0,735 vs rater 2: 0,539; 95% KI, 0,300-0,710) (Tabell 2). Bland-Altman-analyser som sammenlignet CT MED MR for ratere 1 og 2 viste en gjennomsnittlig forskjell på henholdsvis 2,78 mm (95% LOA, -4,2 til 10,3 mm) og 1,68 mm (95% LOA, -6,0 til 9,4 mm). Ved kombinasjon av målinger av begge raters viste Bland-Altman-analysen en gjennomsnittlig forskjell I tt-TG-avstand på 2,23 mm (95% LOA, -6,0 til 10,5 mm) mellom DEN målt VED CT og MR (Figur 3). I Alle De Ovennevnte Bland-Altman-analysene var tt-Tg-avstanden på CT større enn PÅ MR (Tabell 3). Atten pasienter (31%) hadde en tt-TG-avstand på 20 mm VED CT, og bare 8 (14%) hadde EN tt-TG-avstand på 20 mm VED MR. DET var totalt 11 pasienter (19%) som gjennomgikk EN TTO og hadde EN tt-TG-avstand på 20 mm (avrundet til nærmeste hele mm) PÅ CT. I denne undergruppen av pasienter var gjennomsnittlig tt-TG-avstand 22,48 mm (område, 19,8-25,8 mm) VED CT, men var bare 18,68 mm (område, 14,4-22,8 mm) PÅ MR. Dette resulterte i en gjennomsnittlig avvik på 3,80 mm (P \ .001; 95% KI, 2,05-5,55) i denne undergruppen av kirurgiske pasienter. IGJEN målt tt-TG-avstanden på MR konsekvent mindre ENN tt-TG-avstanden på CT. Evaluering og behandling av patellofemoral ustabilitet er fortsatt et utfordrende problem for pasienter så vel som ortopediske kirurger. Behovet for en omfattende utredning skyldes den multifaktorielle opprinnelsen og de mange apeutiske alternativene som må vurderes for å gjenopprette stabiliteten. Avansert bildebehandling, INKLUDERT CT og MR, har vist seg å være en svært verdifull del av den diagnostiske opparbeidelsen. EN CT-skanning er nyttig for å analysere patellar tilt og subluxation ved ulike knefleksjonsvinkler og å beregne tt-TG-avstanden. EN MR-skanning muliggjør vurdering av bløtvev og leddbrusk. Mer nylig har kirurger brukt MR til å beregne tt-TG-avstanden, som hvis den er nøyaktig, potensielt kan unngå behovet for CT. 1,4,16,19,20,23-25 denne praksisendringen vil redusere medisinske kostnader, redusere strålingseksponering for pasienter og spare tid. DESSVERRE er MR ennå ikke fullt validert som en pålitelig og nøyaktig måte å beregne tt-TG avstand, noe som resulterer i usikkerhet om MR er en tilstrekkelig sub-stitute FOR» gullstandard » CT. 23 andre studier har forsøkt …